Mannen som elsket Yngve

”Mannen som elsket Yngve” er en film som er basert på boka med samme navn som er skrevet av Tore Renberg. Filmen er regissert av Stian Kristiansen, og filmen er produsert i Norge i 2008. Jarle ble spilt av Rolf Kristian Larsen, Yngve av Ole Christoffer Ertvaag, Katrine som Ida Elise Broch og Helge ble spilt av Arthur Berning.

Handlingen i filmen finner sted på slutten av 80-tallet, mer presist i november 1989, det samme året som Berlin muren rives. Filmen følger den unge gutten Jarle som helt i starten av filmen verken har noen venner eller fiender, folk vet rett og slett ikke hvem han er. Under en klassetur møter han blant annet sin framtidige bestevenn og kjæreste.
Noen måneder senere lever Jarle det gode liv. Har den perfekte kjæresten, den kule bestevennen og et rocke band som begynner å bli bra. Men hva skjer når det starter en søt og snill gutt med navnet Yngve i klassen som Jarle får disse rare følelsene for. Det er nemlig det som skjer i denne filmen.

Jarle blir kjente med den nye gutten Yngve. Han hører på annerledes musikk enn hva Jarle gjør, og spiller tennis. Jarle vet ikke lenger hva han føler og når bandet endelig begynner å få konserter blir Jarle mer og mer usikker på hva han vil. Moren mister jobben og Jarle får enda mindre tid til å øve med bandet. De få timene han får kommet ut av huset spiller han heller tennis med Yngve, noe som Helge finner ut og som gjør han rasende, noe kjæresten Katrine også blir. Konserten kommer nærmere og nærmere og alt de gjør er å øve og øve og øve. Den dagen konserten finner sted bestemmer Helge seg for å ta narkotika, og Helge går da ut på scenen høy. Første sang kunne ikke gått bedre, alle synger med og danser. Andre sang derimot og festen etter blir ikke som noen hadde håpte, verken for Helge, Katrine, Yngve eller Jarle. Men dette er bare starten.

Filmen syns jeg er en av de beste norske filmene jeg har sett. Temaet legges fram på en spesiell og humoristisk måte, men allikevel på rent alvor. Allerede når Yngve starter i klassen får man vite at Jarle er ikke helt sikker på om han liker jenter eller gutter. Under filmen beholder han kjæresten sin Katrine som et slags virkemiddel for å vise at han er like normal som alle andre, han er ikke homofil. Jarle får mye å tenke på i filmen, og mye å velge mellom. Siden moren mister jobben må han være en støttespiller for henne, men må også være en god kjæreste, en bra bestevenn som møter opp på alle band øvelsene, og kanskje den han egentlig vil være kjæresten til Yngve. Filmen viser akkurat dette på en utrolig bra måte. Under filmen sitter man og ler, har medfølelse med de forskjellige menneskene og sitter rett og slett med en god følelse om en bra film. Allikevel er det noen uklarheter man ikke helt ser på sutten av filmen. Personlig forsto jeg ikke helt hva som feilet Yngve, og hva Jarle egentlig ønsket og tenkte. Han kysset jo Yngve, men så tenkte han tilbake på bestevennen og eks kjæresten, hvem ville han være sammen med? Var det Yngve eller var det Katrine?

Alt i alt syns jeg filmen var utrolig bra, men den ga oss litt få svar på slutten. Og slutt inntrykket ble da litt uoversiklig.

Litt fakta om filmen og bilde fant jeg her.

En bok som setter spor

Når det kommer til bøker er det noen bøker som virkelig setter seg på hjernen, og noen som egentlig forsvinner etter at man har lest de. Det varierer jo selvfølgelig fra person til person med tanke på hva slags bøker som man bærer med seg, men så er det noen bøker som er spesielle for nesten alle personer.

En bok som virkelig satte preg etter seg var ”Idas dans – en mors fortelling”. Dette er en bok som er helt sann og den handler om Ida, en atten år gammel jente som får leukemi altså blodkreft. Det som gjør denne boken så sterk er at det er moren som har skrevet den, og hun på en helt vanvittig bra måte skildrer det som skjer sånn at man får gåsehud. Det første kapittelet reiser man fram i tid og man leser om hvordan moren går rundt på jomfruland, idas favoritt sted og leter etter hennes gravstein. Så man får vite allerede helt i starten at Ida dør av sykdommen, noe som er svært bittert for underveis av boken kommer det noen oppturer hvor man tror det vil ende bra.

Når jeg begynte å lese denne boken for første gang hadde jeg hørt at det var lurt å ha lommetørkle ved siden av seg når man skulle begynne å lese. Nei da, tenkte jeg. Jeg begynner da ikke å gråte av bøker, men det gjorde jeg sannelig av denne. Allerede fra slutten av første side rant tårene nedover skinnene mine og jeg satt der og gråt. Ofte får jeg tårer i øynene av filmer også videre, men aldri har jeg sittet og grått på den måten. Da jeg en annen gang bare skulle ha en bok å lese i når jeg var hos en venninne trodde jeg at jeg ikke kom til å gråte, jeg hadde jo tross alt lest den allNår det kommer til bøker er det noen bøker som virkelig setter seg på hjernen, og noen som egentlig forsvinner etter at man har lest den. Det varierer jo selvfølgelig fra person til person med tanke på hva slags bøker som man bærer med seg nesten resten av livet.

Dette er en bok man ikke kan la være å lese. Og et tips, ha et lommetørke ved siden av deg, for du vil begynne å gråte, så sterk er den!

Bildet er funnet på google.no

Takk gud for at jeg går på skole i Norge

Når man går inn på en nettavis ser man bare mange overskrifter som har lenker som fører til den noden der hele saken står. Det er mange artikler, og det er da ofte de artiklene som handler om barn og lignede som får min oppmerksomhet. Jeg gikk inn på aftenposten og der jeg så en sak som så svært spennende ut. Overskriften var her: ”Minst åtte personer drept på skole i Israel”. Det som fikk meg til å åpne denne saken var at overskriften var svært gripende. Dette skjedde på en jødisk skole i Jerusalem hvor det på dette tidspunktet foregikk et seminar for rabbinere. De to terroristene som kom inn på skolen utga seg for å være rabbiner studenter, og når de kom inn i spisesalen hvor rundt 80 personer satt begynte de å skyte. Under denne hendelsen ble minst åtte personer drept og 35 skadet, det er mange. Under skytevekslingen var det så intenst at når ambulansen kom kjørene ble den truffet flere ganger. Folk som skulle komme og hjelpe de som var på skolen måtte søke dekning for det Når jeg leser om slike hendelser tenker jeg over hvor takknemmelig jeg egentlig er for å gå på en skole her i Norge hvor slike ting svært sjeldent, om ikke aldri skjer.

Vi hører ofte om terrorangrep som skjer rundt omkrig på jorda. Heldigvis lever vi i et land der slike ting svært sjeldent skjer. Det skjer selvfølgelig tragiske ting i vært land også, men hvis vi ser på alt i et stort perspektiv er vi utrolig heldige. Bare av å lese en sak som det jeg nå har gjort får jeg en klump i magen, en virkelig stor klump også. Her sitter jeg flere tusen mil unna og leser om det, tenk så fert det må være å være midt i det! Syns egentlig vi i Norge burde tenke på hvor heldige vi egentlig er, og det litt oftere.

Første og beste

Som de aller fleste vet var årets revy den aller første revyen på Sandvika videregående skole. Med tanke på at jeg var en av de som sto på scenen er jeg svært fornøyd med det produktet vi la fram for venner, bekjente og andre mennesker. Jeg syns selv det var en fryd å stå på scenen og spille de rollene jeg hadde. Ingen ting er bedre enn å stå på en scene og spille det man har øvd på så ufattelig lenge å få den feedbacken man ønsker seg, nemlig at alle sitter og ler.
Revyen fikk 4 av både Aftenposten og Budstikka, en ganske så grei karakter i seg selv. Det som fikk meg til å stusse, var at Aftenpostens anmeldelse var så negativ, at med tanke på hva de skrev burde vi ha fått en 3 om ikke en 2. Hvis de syns den var så dårlig, hvorfor ga de oss da ikke en dårligere karakter da? Begge de to anmeldelsene fikk meg til å tenke. Det er ganske så rart at det kan komme to så vidt forskjellige anmeldelser, men de gir samme karakter. Budstikka sin anmeldelse var så innmari positiv, og Aftenposten sin var det motsatte. Man får bare legge det negative bak seg, og konsentrere seg om det positive, for det var det også masse av.
Alt i alt vet jeg ikke enda hvordan det var så se hele revyen fra salen, men det jeg vet er at mange syns det var en utrolig bra revy, men mange bra framføringer, og jeg kunne ikke vært mer fornøyd. Selvfølgelig var ikke alle sketsjene like bra, men det er det da aldri. Og andre akt skal alltid være bedre enn første akt. Syns denne revyen var en bra start for skolens revyer. Oppskrift på Fiasko var en bra revy!