En bok som setter spor

Når det kommer til bøker er det noen bøker som virkelig setter seg på hjernen, og noen som egentlig forsvinner etter at man har lest de. Det varierer jo selvfølgelig fra person til person med tanke på hva slags bøker som man bærer med seg, men så er det noen bøker som er spesielle for nesten alle personer.

En bok som virkelig satte preg etter seg var ”Idas dans – en mors fortelling”. Dette er en bok som er helt sann og den handler om Ida, en atten år gammel jente som får leukemi altså blodkreft. Det som gjør denne boken så sterk er at det er moren som har skrevet den, og hun på en helt vanvittig bra måte skildrer det som skjer sånn at man får gåsehud. Det første kapittelet reiser man fram i tid og man leser om hvordan moren går rundt på jomfruland, idas favoritt sted og leter etter hennes gravstein. Så man får vite allerede helt i starten at Ida dør av sykdommen, noe som er svært bittert for underveis av boken kommer det noen oppturer hvor man tror det vil ende bra.

Når jeg begynte å lese denne boken for første gang hadde jeg hørt at det var lurt å ha lommetørkle ved siden av seg når man skulle begynne å lese. Nei da, tenkte jeg. Jeg begynner da ikke å gråte av bøker, men det gjorde jeg sannelig av denne. Allerede fra slutten av første side rant tårene nedover skinnene mine og jeg satt der og gråt. Ofte får jeg tårer i øynene av filmer også videre, men aldri har jeg sittet og grått på den måten. Da jeg en annen gang bare skulle ha en bok å lese i når jeg var hos en venninne trodde jeg at jeg ikke kom til å gråte, jeg hadde jo tross alt lest den allNår det kommer til bøker er det noen bøker som virkelig setter seg på hjernen, og noen som egentlig forsvinner etter at man har lest den. Det varierer jo selvfølgelig fra person til person med tanke på hva slags bøker som man bærer med seg nesten resten av livet.

Dette er en bok man ikke kan la være å lese. Og et tips, ha et lommetørke ved siden av deg, for du vil begynne å gråte, så sterk er den!

Bildet er funnet på google.no