”Mannen som elsket Yngve” er en film som er basert på boka med samme navn som er skrevet av Tore Renberg. Filmen er regissert av Stian Kristiansen, og filmen er produsert i Norge i 2008. Jarle ble spilt av Rolf Kristian Larsen, Yngve av Ole Christoffer Ertvaag, Katrine som Ida Elise Broch og Helge ble spilt av Arthur Berning.
Handlingen i filmen finner sted på slutten av 80-tallet, mer presist i november 1989, det samme året som Berlin muren rives. Filmen følger den unge gutten Jarle som helt i starten av filmen verken har noen venner eller fiender, folk vet rett og slett ikke hvem han er. Under en klassetur møter han blant annet sin framtidige bestevenn og kjæreste.
Noen måneder senere lever Jarle det gode liv. Har den perfekte kjæresten, den kule bestevennen og et rocke band som begynner å bli bra. Men hva skjer når det starter en søt og snill gutt med navnet Yngve i klassen som Jarle får disse rare følelsene for. Det er nemlig det som skjer i denne filmen.
Jarle blir kjente med den nye gutten Yngve. Han hører på annerledes musikk enn hva Jarle gjør, og spiller tennis. Jarle vet ikke lenger hva han føler og når bandet endelig begynner å få konserter blir Jarle mer og mer usikker på hva han vil. Moren mister jobben og Jarle får enda mindre tid til å øve med bandet. De få timene han får kommet ut av huset spiller han heller tennis med Yngve, noe som Helge finner ut og som gjør han rasende, noe kjæresten Katrine også blir. Konserten kommer nærmere og nærmere og alt de gjør er å øve og øve og øve. Den dagen konserten finner sted bestemmer Helge seg for å ta narkotika, og Helge går da ut på scenen høy. Første sang kunne ikke gått bedre, alle synger med og danser. Andre sang derimot og festen etter blir ikke som noen hadde håpte, verken for Helge, Katrine, Yngve eller Jarle. Men dette er bare starten.
Filmen syns jeg er en av de beste norske filmene jeg har sett. Temaet legges fram på en spesiell og humoristisk måte, men allikevel på rent alvor. Allerede når Yngve starter i klassen får man vite at Jarle er ikke helt sikker på om han liker jenter eller gutter. Under filmen beholder han kjæresten sin Katrine som et slags virkemiddel for å vise at han er like normal som alle andre, han er ikke homofil. Jarle får mye å tenke på i filmen, og mye å velge mellom. Siden moren mister jobben må han være en støttespiller for henne, men må også være en god kjæreste, en bra bestevenn som møter opp på alle band øvelsene, og kanskje den han egentlig vil være kjæresten til Yngve. Filmen viser akkurat dette på en utrolig bra måte. Under filmen sitter man og ler, har medfølelse med de forskjellige menneskene og sitter rett og slett med en god følelse om en bra film. Allikevel er det noen uklarheter man ikke helt ser på sutten av filmen. Personlig forsto jeg ikke helt hva som feilet Yngve, og hva Jarle egentlig ønsket og tenkte. Han kysset jo Yngve, men så tenkte han tilbake på bestevennen og eks kjæresten, hvem ville han være sammen med? Var det Yngve eller var det Katrine?
Alt i alt syns jeg filmen var utrolig bra, men den ga oss litt få svar på slutten. Og slutt inntrykket ble da litt uoversiklig.
Litt fakta om filmen og bilde fant jeg her.
Handlingen i filmen finner sted på slutten av 80-tallet, mer presist i november 1989, det samme året som Berlin muren rives. Filmen følger den unge gutten Jarle som helt i starten av filmen verken har noen venner eller fiender, folk vet rett og slett ikke hvem han er. Under en klassetur møter han blant annet sin framtidige bestevenn og kjæreste.
Noen måneder senere lever Jarle det gode liv. Har den perfekte kjæresten, den kule bestevennen og et rocke band som begynner å bli bra. Men hva skjer når det starter en søt og snill gutt med navnet Yngve i klassen som Jarle får disse rare følelsene for. Det er nemlig det som skjer i denne filmen.
Jarle blir kjente med den nye gutten Yngve. Han hører på annerledes musikk enn hva Jarle gjør, og spiller tennis. Jarle vet ikke lenger hva han føler og når bandet endelig begynner å få konserter blir Jarle mer og mer usikker på hva han vil. Moren mister jobben og Jarle får enda mindre tid til å øve med bandet. De få timene han får kommet ut av huset spiller han heller tennis med Yngve, noe som Helge finner ut og som gjør han rasende, noe kjæresten Katrine også blir. Konserten kommer nærmere og nærmere og alt de gjør er å øve og øve og øve. Den dagen konserten finner sted bestemmer Helge seg for å ta narkotika, og Helge går da ut på scenen høy. Første sang kunne ikke gått bedre, alle synger med og danser. Andre sang derimot og festen etter blir ikke som noen hadde håpte, verken for Helge, Katrine, Yngve eller Jarle. Men dette er bare starten.
Filmen syns jeg er en av de beste norske filmene jeg har sett. Temaet legges fram på en spesiell og humoristisk måte, men allikevel på rent alvor. Allerede når Yngve starter i klassen får man vite at Jarle er ikke helt sikker på om han liker jenter eller gutter. Under filmen beholder han kjæresten sin Katrine som et slags virkemiddel for å vise at han er like normal som alle andre, han er ikke homofil. Jarle får mye å tenke på i filmen, og mye å velge mellom. Siden moren mister jobben må han være en støttespiller for henne, men må også være en god kjæreste, en bra bestevenn som møter opp på alle band øvelsene, og kanskje den han egentlig vil være kjæresten til Yngve. Filmen viser akkurat dette på en utrolig bra måte. Under filmen sitter man og ler, har medfølelse med de forskjellige menneskene og sitter rett og slett med en god følelse om en bra film. Allikevel er det noen uklarheter man ikke helt ser på sutten av filmen. Personlig forsto jeg ikke helt hva som feilet Yngve, og hva Jarle egentlig ønsket og tenkte. Han kysset jo Yngve, men så tenkte han tilbake på bestevennen og eks kjæresten, hvem ville han være sammen med? Var det Yngve eller var det Katrine?
Alt i alt syns jeg filmen var utrolig bra, men den ga oss litt få svar på slutten. Og slutt inntrykket ble da litt uoversiklig.
Litt fakta om filmen og bilde fant jeg her.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar